Komissio arvosteli Breivikin mielentilatutkimusta

[Psykopatologia]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-j ... d=10054047 (1.6.2012)
http://static.vg.no/pdf/2895_001.pdf (31.5.2012)
____________________________________________________________________________________________

31. MAI. 2012 14:02 . . . . . AS TELEFONI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NR. 401 . . . s. 2

. . . . . . DEN RETTSMEDISINSKE KOMMISJON [3 s., Vedlegg 4 s.]

Oslo tingrett Postboks 8023 Dep, 0030 Oslo

Deres ref.11-188627MED-OTIR/05 Deres dato 24.mai 2012 Vår referanse 2012-0192 Vår dato 31.mai 2012

KIargjøring om vesentlige mangler i de sakkyndige Agnar Aspaas og Terje Tørrissens
skriftlige erklæringer

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) viser til brev fra Oslo tingrett av 24. mai 2012 der
retten ber kommisjonen klargjøre om den har funnet vesentlige mangler i de sakkyndige
Agnar Aspaas og Terje Tørrissens skriftlige erklæringer.

DRK beklager at formuleringen "til etterretning" angitt i kommisjonens uttalelse av 21. mai
2012, har ført til usikkerhet om hva som er resultatet av konunisjonens gjennomgang av den
rettspsykiatriske erklæringen av l O. april2012 ved de sakkyndige Aspaas og Tørrissen.

Innledningsvis finner DRK grunn til å presisere at det over tid har vært en etablert praksis å
benytte formuleringen "å ta en erklæring til etterretning''. Denne benyttes i psykiatrisk gruppe
hvor det er en klar uenighet med de sakkyndige om vurderingen av premissgrunnlaget, også
etter at de sakkyndige har avgitt en tilleggserklæring. Ved å ta en erklæring "til etterretning"
fastslås at det er en uenighet, men at saken, slik konunisjonen ser det, er tilstrekkelig belyst til
at retten på selvstendig grunnlag kan vurdere erklæringen. I nyhets brev nr. 18, august 2007,
fra psykiatrisk gruppe i DRK, omtales kommisjonens saksbehandling. Nyhets brevet
vedlegges til orientering og det vises særlig til ':Vurderingen" side 3 flg.

DRK ba i nælVærende sak om en tilleggserklæring som følge av at kommisjonen hadde
vesentlige bemerkninger til erklæringen fra Aspaas og T ørrissen. I sin tilleggserklæring av 30.
apri12012 har de sakkyndige etter DRK.s oppfatning ikke svart tilfredsstillende på
kommisjonens bemerkninger. I uttalelse av 21. mai 2012 ber DRK følgelig de sakkyndige
presisere følgende for retten (sitat):

- Det mønster de mener observanden har vist for opplevelsesmåte og atferdsforstyrrelse
som har skapt konflikt med omgivelsene i ungdomsår og som er videreført inn i
voksen alder og som kun er uttrykk for observandens personlighet.

- En begrunnelse for hvordan de har vektet motstridende opplysninger ved skåring av
SCID-I og SCID-II, dvs. hvilket skjønn de har brukt for å underkjenne enkelte
opplysninger og vektlegge andre.
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . S. 3
- Andre moment de mener har fremkommet i retten som ikke er en del av
premissgrunnlaget i erklæringen som styrker eller svekker de sakkyndiges
konklusjoner.

Idet retten har bedt om en redegjørelse for vesentlige mangler vil kommisjonen bemerke:

DRK kan ikke se at de sakkyndige i tilstrekkelig grad har tatt forbehold i sine drøftelser
hvorvidt de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser er til stede, eller ikke. Dersom
de generelle kriteriene ikke er oppfylt kan man etter ICD-10 heller ikke diagnostisere
spesifikke personlighetsforstyrrelser, I følge ICD-l O skiller personlighetsforstyrrelser seg fra
personlighetsforandringer både når det gjelder tidspunkt for debut og utviklingsmåte.
Personlighetsforstyrrelser er utviklingstilstander som starter i barne- og ungdomsalder og som
vedvarer inn i voksen alder. DRK kan ikke se at det i premissene er redegjort godt nok for om
observanden fra barne- oweller ungdomsalder har hatt dypt innarbeidede og vedvarende
atferdsmønstre som er kommet till.lttxykk gjennom rigide reaksjoner på et bredt spekter av
personlige og sosiale situasjoner. (Ref: ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser.
Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer, Gyldendal Norsk Forlag AS 2000).
{"Bue book"]

De sakkyndige har ved skåring av SCID-I ikke benyttet all kjent informasjon om
observanden, som for eksempel opplysninger fra observandens mor som er gjengitt fra
avhørene av henne, samt opplysninger fremkommet i samtale mellom moren og de
sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim. Til bemerkningen om komparentopplysninger,
jf. DRKs uttalelse av 23. april2012 fjerde avsnitt, har mor i avhør, men spesielt i samtale med
de sakkyndige Husby og Sørheinl gjort rede for endringer i observandens atferd fra 2006, bl.
a. hans tilbaketrekking og endringer i kontaktform, med forverring fra 2010. Mor gir gjennom
sine observasjoner et perspektiv som kan ha diagnostisk betydning. DRK. mener at de
sakkyndige ikke i tilstrekkelig grad begrunner hvorfor slike mulig viktige opplysninger ikke
er tatt hensyn tiL V ed den generelle vurdering cm av om o bservanden kan ha hatt en
psykoselidelse på handlingstiden er de samme opplysningene også utelatt. De sakkyndige
burde ha drøftet hvorvidt medtagning av slike opplysninger kunne ha ført til en annen
konklusjon eller ikke, både med hensyn til den kliniske diagnostiske vurderingen og videre i
forhold til vurderingen av de rettspsykiatriske begrepene i henhold til mandatet.

I forlengelsen av dette ønsker DRK å presisere følgende:
Det foreligger allerede en rettspsykiatrisk erklæring med motsatt konklusjon som bygger på
mye av det samme premissgrunnlaget. Det vil være opp til retten å avgjøre hva som skal
legges til grunn der de sakkyndige vurderer premissene ulikt.

DRK vil også presisere at spørsmålene som er stilt de sakkyndige, jf. kommisjonens uttalelser
av 23. april og 21. mai 2012 ikke er rettet mot de sakkyndiges konklusjon per se. DRK mener
at det er drøftingene de sakkyndige legger til grunn for sin konklusjon som har vesentlige
mangler.

Videre presiseres at DRK. er inneforstått med at kommisjonen kun skal vurdere skriftlige
erklæringer, jf. straffeprosessloven § 147 og forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3
bokstav a. Det å be de sakkyndige, i forbindelse med sitt vitneprov, gi utdypende
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . S. 4
opplysninger om enkelte forhold, jf. DRKs uttalelse av 21. mai 2012, var ment for rettens
opplysning og ikke for å utfylle kommisjonens vurderingsgrunnlag. DRK skal ikke vurdere
det s.om fremkommer under bevisførselen. Det vises til merknadene til forskriften § 5 hvorav
det fremgår at dersom retten ønsker det skal medlemmer av kommisjonen som hat deltatt i
behandlingen av en sak, møte i retten, ikke for å vurdere de sakkyndiges erklæringer eller
uttalelser i retten, men for å redegjøre for sin forståelse av rettsmedisinske begreper,
kommisjonens saksbehandling og kor.nm.isjonens forutgående faglige vurderinger av
erklæringene.

Leder av DRK, Tarjei Rygnestad, og leder av psykiatrisk gruppe, Karl Heinrik Melle, er
begge innkalt til å møte som vitner under hovedforhandlingen. De er bedt om å være tilstede
under de sakkyndiges forklaringer før de selv skal avgi sine forklaringer, foreløpig angitt
tidspunkt er den 18. juni 2012, Melle vil i sin forklaring for retten lrunne gi utdypende
opplysninger om de forutg!ende faglige vurderingene som er gjort av de sakkyndige
erklæringene i saken. Under henvisning til at medlemmer av DRK møter etter ønske fra
retten, jf hva som er gjengitt fra merknadene til forskriften ovenfor, overlater DRK til retten å
vurdere hvorvidt det kan være hensiktsmessi g at medlemmene fra DRK avgir sine
forklaringer forut for de rettsoppnevnte sakkyndige i saken.

Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe er samlet om denne uttalelsen.

Tarjei Rygnestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karl Heinrik Melle
leder, Den rettsmedisinske kommisjon . . . . . . . . . leder, psykiatrisk gruppe

Vedlegg:
Nyhetsbrev nr 18 fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe} august 2007 om
kommisjonens saksbehandling [4 s.]
(- -)
__________________________________________________________________________________

[Työstämätöntä, alla]

Postadresse Kontoradresse Tel�:fon -
Postboks 8027 Dep Holberg$ gate l 22 99 13 63/22 99 13 54
00�0 Oslo
Telc:lak.s
22991301
Hjemmeside
http://www.s1vilretUto
3

3 1. MA l. 2 O 1 2 14 : O 3 AS TELEFONI
.. . '
DEN RETTSMEDISINSKE KOMMISJON
Justissekretariatene
Rekvirentet og brukere av rettspsykiatriske
tjenester
Rettspsykiatrisk sakkyndige
Deres dato Vir referll.lls�
NR. 401
Vår dalQ sept�mbcr 2007
Nyhets brev nr 18 fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gn1ppe, august
2007, om kommisjonens saksbehandlingDet kan være for:imftig at brukere av rettspsykiatriske tjenester og sakkyndige har kunnskap
om hvorledes psykiatrisk gruppe arbeider når sakkyndigvurderlnger gjennomgår ekstern
kvalitetssikring hos oss, jf. strpl § 147. Det henvises også til nyhetsbrev :nr 17 (mars 2007)
sorn omtaler forslag til nye standardmandat til rettspsylO.atrisk sakkyndige og våre
anbefalinger om hvordan utredninger kan gjøres.
Alle nyhets brev ligger nå på vår nettside: http://www.justissekretariatene.no
Registrering og utsendebe.
S. 5
Når saker kommer inn til oss, blir de registrert og eventuelt koblet med tidligere saker vi har
på samme person. Saken blir så vanligvis sendt per post til to medlemmer som leser-den og
skriver sine bemerkninger, og så til leder som avslutter saken med kommisjonens brev som
sendes likelydende til aktuell domstol, statsadvokat og de sakkyndige. Ved hastesaker må
sekretariatet kontaktes direkte og det kan da avtales at erklælinger og svar fa."{es eller scannes
og sendes per e-post. selv om vi helst unngår dette av konfidensialitetsgxunner.
Kommisjonen består av psykiatere� barne- og ungdomspsykiatere og nevropsykologer. Saker
blir fordelt til de ulike medlemmer etter forventet krav til kompetanse. Saker der en sakkyndig
er psykolog, vil som regel gå til en av psykologene, saker der observanden er ham/ungdom vil
gå til en barnepsykiater.
Vi haJ· oftest ikke kjennskap til hvem som er forsvarer, og kan ikke sende direkte til
vedkommende� så det må påtelemyndigheten gjøre. Politiet f"M heller ikke våre svar direkte_
Kommisjonen sender til det statsadvoka.tembetet som hører til den domstolen erklæringen er
avgitt til. Det kan skje at dersom en sak er avgitt til for eksempel Oslo tin.grett� så vil det
likevel ikke være Oslo statsadvok.atembeter som skal ha saken, men Det nasjonale
statsadvokatembetet. Dette kan ikke kommisjonen vite> og det embetet som mottar vår
uttalelse, må sende den videre til det embetet som har saken. Det kan også være problemer
dersom erklæringen er avgitt for eksempel til Høyesterett. da vet ikke vi hvilket
statsadvokatembete saken sortere under, dersom vi ikke har tidligere uttalelser.
Post addrcssc
POSibOkl!: 8027 Dep
003() 0Sil)
l'.ontor�dri:'$SC
TcaLcrgt_ 5
Org_ nr.
98618699�
Telefon
22 991J ;2$
Tclefak>
22991)26 31. MAl. 2 O 1 2 14 : O 3 AS TELEFONI
Behandling av saker i konnnisjonen.
NR. 401 s. 6

31. MAl. 2 O 1 2 14 : O 3 AS TELEFONI
Behandling av saker i konnnisjonen.
NR. 401 s. 6 ..
Ulike medlemmer i kommisjonen kan ha ulike synspunkter på erklæringen. Dersom det er en
klar uenighet i kommisjonen på viktige områder, skal kommisjonen gi uttrykk for denne
uenighet i sitt brev. Det er likevel ikke slik at alle brev blir forelagt alle som har behandlet
saken før de går ut Det er leder, ev nestleder, som formulerer kommisjons endelige brev.
Hva ser vi på:
Mandatet: I de fleste tilfellen har vi ikke bemerkninger til mandatet. Vi har imidlertid merket
oss at mandatet ofte ikke er tilpasset saken. Det burde således ikke være aktuelt å be om
·
utredning av forhold vedrørende særreaksjoner dersom de påklagete handlinger ikke vil kunne
kvalifisere til slik straffereaksjon. Dette ble omtalt i vårt nyhetsbrev m 17.
Vi ser at i enkelte saker blir de sakkyndige gitt et mandat som ligger utenfor deres
kompetanse. Sakkyndige kan for eksempel ikke uttale seg om hva de mener en observand har
tenkt på et gitt tidspunkt. Vurderin� av forsett eller troverdighet skal de heller ikke utrede)
heller ikke om ms er selvforskyldt _
Vi har sett i flere saker der det blir utført en vurdering av en fornænnet i en straffesak at de
.sakkyndige blir bedt om. å vurdere den eventuelle skaden som fornærmede har tatt etter et
. . .· : .. ·,overl!rep. Dersom det ikke er rettslig tatt stilling til at et slikt overgrep har funnet sted, må
·
· ' jkl-;:e ·mand�tet\fonnuleres på den måten.
: \ ..
Sakkyndiges ko�peta�e og habilitet: Det er rekvirenten som skal vurdere sakkyndiges
komp�t�se og �bilitet i den aktuelle saken. Kommisjonen kan eventuelt forespørres om en
foreslått sakkyndig ansees å ha relevant kott\petanse. Ordningen med '1faste sakkyndige'' og
godkjeJl!le:lse.av sakkjndige som ikke er spesialister i psykiatri er falt bort ved forskriften av
20.03: . ·. '
· .
.
.
:
·
·.·.
·
: ·Kc;�isjq�en kæi gjøre re� oppmerksom på at vi mener at behandlere er inhabile som
· • ·
.
· ·
·
.
� ·,1�s�kK�ize.: M�P: re�en. zp.å ta. �tilling til dette,jf �omstolslov�� §§ l 06 og l 08. Dersom 't�n.
·-. · sa:kls.yndige m�ner åt det kan være spørsmål o� habilitet, bør han ta dette opp med rekvU'ent
' ... s� . .snatf'som mulig, og redegjøre for dette i �læringen.
Dokumentntd:rag: Kon:imisjonen·kan ikke vurdere om de sakkyndige har referert
.politidokumeJ:�.tene på en korrekt måte. Det må partene gjøre. Vi kan ha meninger om at ah for
mye er. referert. Det e:r etter vår.meniu.g viktig å angi hvilke dokumenter opplysninger er tatt
fra; og bare gj�ngi de opplysningene som har relevans for det mandatet som skal besvares.
·l andre tilfeller kan vi mene at det er tatt inn for lite infonnasjon spesielt om observanden på
:·tiden for de påklagete handliner. Det er ikke alle saker det finnes relevante vitneavhør for,
men siktelse og observand.ens politiforklaring er alltid relevant info:rmasjon.
De sakkyndiges egne undersøkelser: De sakkyndige bør redegjøre for- i refererende form -
hva som er fremkommet i samtaler med observanden. Stoffet bør redigeres. Avsnittet "Status
presens" er den sakkyndiges vurdering av observandens tilstand der og da. Vurderinger av
observanden uttalelser bør komme i vurderingskapittelet. Dersom observanden ikke kjenner
seg igjen i det de saklcyndige bar referert, bør forsvarer ta dette opp med de sakkyndige.
Konunisjonen kan ikke ha noen formening orn gehalten i det som er referert.
1 Rosenqvist, R.: Bevisvurderinger i rettspsykiatrisk arbeide Kritisk juss, 2006 (32) nr.3. s l 53-167
Si!le .... •
31

31. MAl. 2 O 12 1 4 : O 3 AS TELEFONI NR. 401 S. 7
.. .
Kommisjonen mener at sakkyndige bør ha to samtaler hver med observanden. Når det er to
sakkyndige, fu man da observasjoner fra fire ulike tidspunkt. Vi mener også at første samtale
skal en sakkyndige som hovedregel ha alene. Da fu man et uavhengig førsteinntrykk. Senere
kan det være praktiske eller faglige gr'Uill1er til fellesamtale. Det er likevel ikke alle saker der
dette prinsippet kan gjennomføres. Noen observander e:r vanskelige å ta til å møte, andre
trenger tolker sorn er vankeHge å få avtale med. Da bør det redegjøres for dette i erklæringen.
Vi ser at dette ikke alltid blir begrunnet, og vi vil i mange saker bemerl<e at det har vært for få.
eller bare felles. samtaler med observanden.
Supplel"ende unde:rsøkelser og jnnbentede opplysninger. De sakkyndige som får tillatelse
til det, vil vanligvis innhente sykehusopplysninger. Man kan også snakke med komparenter
som kan belyse en sinnstilstand. De sakkyndige kan også velge selv å utføre, eller bestille
med oppdragsgivers godkjennelse, supplerende undersøkelser. Når de sakkyndige velger
supplerende undersøkelser, bør det begrunnes hvorfor akkurat denne undersøkelsen eller
testen er valgt. Vi forutsetter at slike utredninger skal være av relevans for å utrede de
rettspsykiatriske problemstillinger. Når man følger ICD-10 systemet vil det som regel ikke
være behov for noe Seid-intervju.
Ved supplerende undersøkelser behøver man ikke å begrunne negative funn, men dersom man
finner avvik, bør dette presentexes og begrunnes. Man trenger som regel ikke å vedlegge rå�
data. men nok informasjon til at man kan vurdere premissene for de ulike funn.
I en del saker vil kommisjonen mene at saken er utilstrekkelig belyst. Det kan være at vi vil
anbefale en psykologisk utredning. eller annen spesialistutredning. Det kan være at vi vil
anbefale supplerende avhør/samtaler med vitner eller kornparenter forøvrig. Det siste kan
spesielt være aktuelt der hvor det dreier seg om en som har bodd kort tid i Norge og det ikke
finnes historiske data om ham.
Sammendraget. Her har kommisjonen lite kommentarer. Vi har imidlertid reagert når det
kommer infonnasj on i sammendraget som ikke fremkommer i premissene foran.
Sammendraget skal V(Bre et sammendrag av livshistorien og de viktigste funn og bør egne seg
for opplesning i retten. Det er som regel på en halv til en og en halv side.
Vurderingen. Dette er kapittelet som. kommisjonen oftest hår kommentarer til. I den kliniske
vurderingen skal de sakkyndige diskutere de opplysningene (premissene) som hittil er
presentert i erklæringen og kornme frem med sine kliniske vurderinger.
I en del saker ser vi svært motstridende opplysninger i premissene, for eksempel fra vitner og
grunn
observanden eller fra kornparenter. Hvis de sakkyndige velger å legge et sett av premisser til
uten å begrunne hvorfor, og uten å komme med ahema.tive vurderinger gitt at andre
premisser skulle vært lagt til grunn> vil kommisjonen bemerke dette.
I andre saker vil de sakkyndige gjøre en diagnostisk vurdering som er annerledes enn den
tidligere behandlere har gjort. Da vil vi kunne etterlyse en begrunnelse for hvorfor saken ser
annerledes ut nå enn da observanden var under behandling.
Kommisjonen er til tider uenig i den kliniske diagnostikk de sakkyndige har utført. I den grad
vi mener dette kan ha betydning for tilregnlighetsspørsmålet eller staffeutmålingen, vil vi
bemerke dette. Våre diagnostiske overveielser er kun bygget på det som står i erklæringen, det
kan tenkes at de(n) sakkyndige sitter på utdYPende informasjon som ikke er eksplisitt i
erkberlngen. Da vil en tilleggserklæring ofte avklare spørsmålet. I noen tilfeller er det en klar
Side 3

I. 2 O 12 14 : O 3 AS TELEFONI NR. 40 1 S. 8
uenighet om diagnosen, også etter en tilleggserklæring. Vi kan da ta de s,akkyndiges vUrdering
til etterretning og fastslå at det er en uenighet. Retten vil da i noen saker velge å få utdypende
kommentarer fra kommisjonen under hovedforhandling.
Til tider vil det være enighet om den kliniske diagnostiske V\ll'dering, roen kommisjonen kan
ha en annen oppfatning enn de(n) sakkyndige om de rettspsykiatriske konklusjonene, om den
kliniske tilstanden vil oppfattes å komme inn under strl §§ 44 eller 56litra c. Vi vil da
bemerke dette, og i de fleste tiJfeller følger de sakkyndige da denne juridiske vurderingen.
Konklusjonen: Denne bør 'Være punktvis og besvare mandatets punkter. Det kan det være
tilstrekkelig å punktvis henvise til de sidene som belyser mer omfattende vurderinger. Det har
vært en fast tradisjon at sakk}'lldige bare konkluderer positivt (f eks. med at psykose, jf stri §
44, antas å være til stede) når de er "klinisk sikre1' i sin sak. Hvor sikker rnan skal vtere kan
vanskelig tallfestes elle:r konkretiseres på annet vis. Begrunnelsen må fremgå av vurderingen.
Hvis man ikke er "sikker", men ikke kan se bort i fra en positiv konklusjon, skal man
konkludere negativt, men redegjøre for hvorfor man ikke kan se bort i fra en positiv
konklusjon. Da kan man eventuelt foreslå ytterligere avhør, fremleggelse av
helseopplysninger eller annen informasjon som kunne være :relev3Ilt for en mer sikker
vurdering.
I noen saker har man ikke tilstrekkelig relevant informasjon om observanden, og da bør man
la være å. konkludere, ml!n si at saken ikke kan vurderes.
Kommisjonen bemerker til tider at mandatet ikke er fullstendig besvart, eller at vi er uenige i
konklusjonen, se over.
* * * *
Rekruttering av nye sakkyndige- liste over sakkyndige
Kommisjonen vet at det kan være vanskelig for re�irenter å filllle sakkyndige som kan påta
seg rettspsykiatriske utredninger. Kommisjonen har n� en liste over personer som de siste
årene har påtatt seg slike oppdrag. Rekvirenter kan kontakte vårt sekretariat for å få tilgang tid
denne listen.
Vi vil også oppfordre våre erfarne sakkyndige om å foreslå }'Dgre kolleger til oppdrag.
Rekvirenter som kontakter erfarne sakkyndige bør også forhøre seg om de kjenner yngre
fagfolk som de kunne rekruttere.
Randi Rosenqvist
Leder, DRK psykiatrisk gruppe
S

[Psykopatologia]

[NRK til Oslo tingrett 31.5.2012]

DEN RETTSMEDISINSKE KOMMISJON

Klargjøring om vesentlige mangler i de sakkyndige Agnar Aspaas og Terje Tørrissens
skriftlige erklæringer
(- -)

Idet retten har bedt om en redegjørelse for vesentlige mangler vil kommisjonen bemerke:

DRK kan ikke se at de sakkyndige i tilstrekkelig grad har tatt forbehold i sine drøftelser
hvorvidt de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser er til stede, eller ikke. Dersom
de generelle kriteriene ikke er oppfylt kan man etter ICD-10 heller ikke diagnostisere
spesifikke personlighetsforstyrrelsex·, I følge ICD-10 skiller personlighetsforstyrrelser seg fra
personlighetsforandringer både når det gjelder tidspunkt for debut og utviklingsmåte.
Personlighetsforstyrrelser er utviklingstilstander som starter i barne- ungdomsalder og som
vedvarer inn i voksen alder. DRK kan ikke se at det i premissene er redegjort godt nok for om
observanden fra barne- oweller ungdomsalder har hatt dypt innarbeidede og vedvarende
atferdsmønstre som er kommet till.lttxykk gjennom rigide reaksjoner på et bredt spekter av
personlige og sosiale situasjoner. (Ref: ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser.
Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer, Gyldendal Norsk Forlag AS 2000). (- -)
["Blue book", 1992; Pertti Luukkonen]

ICD-10 (1992): DCR-10 (1993)
ICD-10: DCR-10 (1993) Green book: The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders.
Diagnostic criteria for research. Geneva: WHO. – xiii + 248 p. http://www.who.int/classifications/icd/en/GRNBOOK.pdf
(- -)
F60 - F69 DISORDERS OF ADULT PERSONALITY AND BEHAVIOUR [pp. 123 - 139]

F60 SPECIFIC PERSONALITY DISORDERS [pp. 123 - 129]

p. 123
G1. Evidence that the individual's characteristic and enduring patterns of inner experience and behaviour
deviate markedly as a whole from the culturally expected and accepted range (or 'norm'). Such deviation
must be manifest in more than one of the following areas:
(1) cognition (i.e. ways of perceiving and interpreting things, people and events; forming attitudes and images
of self and others);
(2) affectivity (range, intensity and appropriateness of emotional arousaland response);
(3) control over impulses and need gratification;
(4) relating to others and manner of handling interpersonal situations.

G2. The deviation must manifest itself pervasively as behaviour that is inflexible, maladaptive, or otherwise
dysfunctional across a broad range of personal and social situations (i.e. not being limited to one specific
'triggering' stimulus or situation).

G3. There is personal distress, or adverse impact on the social environment, or both, clearly attributable to the
behaviour referred to under G2.

G4. There must be evidence that the deviation is stable and of long duration, having its onset in late childhood
or adolescence.

G5. The deviation cannot be explained as a manifestation or consequence of other adult mental disorders
[Luukkonen: e.g. F22.0 Delusional disorder, paranoia vera], although episodic or chronic conditions
from sections F0 to F7 of this classification may co-exist, or be superimposed on it.

G6. Organic brain disease, injury, or dysfunction must be excluded as possible cause of the deviation (if such
organic causation is demonstrable, use category F07).
(- -)
p. 124
viewtopic.php?f=10&t=6306&p=70922#p70922

[Psykopatologia]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-j ... d=10054047 (1.6.2012)
http://static.vg.no/pdf/2895_001.pdf (31.5.2012)
____________________________________________________________________________________________

31. MAI. 2012 14:02 . . . . . AS TELEFONI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NR. 401 . . . s. 2

. . . . . . DEN RETTSMEDISINSKE KOMMISJON [3 s., Vedlegg 4 s.]

Oslo tingrett Postboks 8023 Dep, 0030 Oslo

Deres ref. 11-188627MED-OTIR/05 | Deres dato 24. mai 2012 |Vår referanse 2012-0192
Vår dato 31. mai 2012

KIargjøring om vesentlige mangler i de sakkyndige Agnar Aspaas og Terje Tørrissens
skriftlige erklæringer

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) viser til brev fra Oslo tingrett av 24. mai 2012 der
retten ber kommisjonen klargjøre om den har funnet vesentlige mangler i de sakkyndige
Agnar Aspaas og Terje Tørrissens skriftlige erklæringer.

DRK beklager at formuleringen "til etterretning" angitt i kommisjonens uttalelse av 21. mai
2012, har ført til usikkerhet om hva som er resultatet av konunisjonens gjennomgang av den
rettspsykiatriske erklæringen av l O. april2012 ved de sakkyndige Aspaas og Tørrissen.

Innledningsvis finner DRK grunn til å presisere at det over tid har vært en etablert praksis å
benytte formuleringen "å ta en erklæring til etterretning''. Denne benyttes i psykiatrisk gruppe
hvor det er en klar uenighet med de sakkyndige om vurderingen av premissgrunnlaget, også
etter at de sakkyndige har avgitt en tilleggserklæring. Ved å ta en erklæring "til etterretning"
fastslås at det er en uenighet, men at saken, slik konunisjonen ser det, er tilstrekkelig belyst til
at retten på selvstendig grunnlag kan vurdere erklæringen. I nyhets brev nr. 18, august 2007,
fra psykiatrisk gruppe i DRK, omtales kommisjonens saksbehandling. Nyhets brevet
vedlegges til orientering og det vises særlig til ':Vurderingen" side 3 flg.

DRK ba i nælVærende sak om en tilleggserklæring som følge av at kommisjonen hadde
vesentlige bemerkninger til erklæringen fra Aspaas og T ørrissen. I sin tilleggserklæring av 30.
apri12012 har de sakkyndige etter DRK.s oppfatning ikke svart tilfredsstillende på
kommisjonens bemerkninger. I uttalelse av 21. mai 2012 ber DRK følgelig de sakkyndige
presisere følgende for retten (sitat):

- Det mønster de mener observanden har vist for opplevelsesmåte og atferdsforstyrrelse
som har skapt konflikt med omgivelsene i ungdomsår og som er videreført inn i
voksen alder og som kun er uttrykk for observandens personlighet.

- En begrunnelse for hvordan de har vektet motstridende opplysninger ved skåring av
SCID-I og SCID-II, dvs. hvilket skjønn de har brukt for å underkjenne enkelte
opplysninger og vektlegge andre.
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . S. 3
- Andre moment de mener har fremkommet i retten som ikke er en del av
premissgrunnlaget i erklæringen som styrker eller svekker de sakkyndiges
konklusjoner.

Idet retten har bedt om en redegjørelse for vesentlige mangler vil kommisjonen bemerke:

DRK kan ikke se at de sakkyndige i tilstrekkelig grad har tatt forbehold i sine drøftelser
hvorvidt de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser er til stede, eller ikke. Dersom
de generelle kriteriene ikke er oppfylt kan man etter ICD-10 heller ikke diagnostisere
spesifikke personlighetsforstyrrelser, I følge ICD-l O skiller personlighetsforstyrrelser seg fra
personlighetsforandringer både når det gjelder tidspunkt for debut og utviklingsmåte.
Personlighetsforstyrrelser er utviklingstilstander som starter i barne- og ungdomsalder og som
vedvarer inn i voksen alder. DRK kan ikke se at det i premissene er redegjort godt nok for om
observanden fra barne- oweller ungdomsalder har hatt dypt innarbeidede og vedvarende
atferdsmønstre som er kommet till.lttxykk gjennom rigide reaksjoner på et bredt spekter av
personlige og sosiale situasjoner. (Ref: ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser.
Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer, Gyldendal Norsk Forlag AS 2000).
{"Bue book"]

De sakkyndige har ved skåring av SCID-I ikke benyttet all kjent informasjon om
observanden, som for eksempel opplysninger fra observandens mor som er gjengitt fra
avhørene av henne, samt opplysninger fremkommet i samtale mellom moren og de
sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim. Til bemerkningen om komparentopplysninger,
jf. DRKs uttalelse av 23. april2012 fjerde avsnitt, har mor i avhør, men spesielt i samtale med
de sakkyndige Husby og Sørheinl gjort rede for endringer i observandens atferd fra 2006, bl.
a. hans tilbaketrekking og endringer i kontaktform, med forverring fra 2010. Mor gir gjennom
sine observasjoner et perspektiv som kan ha diagnostisk betydning. DRK. mener at de
sakkyndige ikke i tilstrekkelig grad begrunner hvorfor slike mulig viktige opplysninger ikke
er tatt hensyn tiL V ed den generelle vurdering cm av om o bservanden kan ha hatt en
psykoselidelse på handlingstiden er de samme opplysningene også utelatt. De sakkyndige
burde ha drøftet hvorvidt medtagning av slike opplysninger kunne ha ført til en annen
konklusjon eller ikke, både med hensyn til den kliniske diagnostiske vurderingen og videre i
forhold til vurderingen av de rettspsykiatriske begrepene i henhold til mandatet.

I forlengelsen av dette ønsker DRK å presisere følgende:
Det foreligger allerede en rettspsykiatrisk erklæring med motsatt konklusjon som bygger på
mye av det samme premissgrunnlaget. Det vil være opp til retten å avgjøre hva som skal
legges til grunn der de sakkyndige vurderer premissene ulikt.

DRK vil også presisere at spørsmålene som er stilt de sakkyndige, jf. kommisjonens uttalelser
av 23. april og 21. mai 2012 ikke er rettet mot de sakkyndiges konklusjon per se. DRK mener
at det er drøftingene de sakkyndige legger til grunn for sin konklusjon som har vesentlige
mangler.

Videre presiseres at DRK. er inneforstått med at kommisjonen kun skal vurdere skriftlige
erklæringer, jf. straffeprosessloven § 147 og forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon § 3
bokstav a. Det å be de sakkyndige, i forbindelse med sitt vitneprov, gi utdypende
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . S. 4
opplysninger om enkelte forhold, jf. DRKs uttalelse av 21. mai 2012, var ment for rettens
opplysning og ikke for å utfylle kommisjonens vurderingsgrunnlag. DRK skal ikke vurdere
det s.om fremkommer under bevisførselen. Det vises til merknadene til forskriften § 5 hvorav
det fremgår at dersom retten ønsker det skal medlemmer av kommisjonen som hat deltatt i
behandlingen av en sak, møte i retten, ikke for å vurdere de sakkyndiges erklæringer eller
uttalelser i retten, men for å redegjøre for sin forståelse av rettsmedisinske begreper,
kommisjonens saksbehandling og kor.nm.isjonens forutgående faglige vurderinger av
erklæringene.

Leder av DRK, Tarjei Rygnestad, og leder av psykiatrisk gruppe, Karl Heinrik Melle, er
begge innkalt til å møte som vitner under hovedforhandlingen. De er bedt om å være tilstede
under de sakkyndiges forklaringer før de selv skal avgi sine forklaringer, foreløpig angitt
tidspunkt er den 18. juni 2012, Melle vil i sin forklaring for retten lrunne gi utdypende
opplysninger om de forutg!ende faglige vurderingene som er gjort av de sakkyndige
erklæringene i saken. Under henvisning til at medlemmer av DRK møter etter ønske fra
retten, jf hva som er gjengitt fra merknadene til forskriften ovenfor, overlater DRK til retten å
vurdere hvorvidt det kan være hensiktsmessi g at medlemmene fra DRK avgir sine
forklaringer forut for de rettsoppnevnte sakkyndige i saken.

Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe er samlet om denne uttalelsen.

Tarjei Rygnestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karl Heinrik Melle
leder, Den rettsmedisinske kommisjon . . . . . . . . . . leder, psykiatrisk gruppe

Vedlegg:
Nyhetsbrev nr 18 fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe} august 2007 om
kommisjonens saksbehandling [4 s.]
(- -)
__________________________________________________________________________________